Vi har hatt noen værfastdager på denne turen. Å ligge værfast vil kort fortalt si at været er så dårlig at det ikke er hensiktsmessig å forflytte seg. I realiteten er det vind som gjør at vi ligger værfast, og da gjerne vind i kombinasjon med snø.

Hvor sterk er egentlig vinden når vi velger å ikke forflytte oss? Dette vil variere litt, sterk vind med god sikt er lettere å håndtere enn sterk vind med tette snøbyger. Det er også stor forskjell på hva vi kan klare å bevege oss i og hva vi opplever som hensiktsmessig å bevege oss i. Er vi på vei til en hytte eller en sikker leirplass er det også mer fornuftig å pushe grensen litt, enn om vi må etablere en teltleir på ukjent grunn.

Vindstyrke oppgis ofte i meter pr sekund (m/s) som er en enhet de fleste ikke har helt forståelse for. Vi har ikke målt vindstyrken på de verste dagene, men værmeldingene for områdene vi har vært i har varslet vedvarende vindstyrker på godt over 20 m/s enkelte dager. Dette i kombinasjon med tidvise vindkast som kan være betydelig sterkere, gjerne opp i og over 35 m/s. De kraftigste kastene var meldt å kunne komme opp i omkring 40 m/s. Dette er livsfarlig mye vind, også om man ligger stille i teltet. 

For å omgjøre vindstyrken til km/t må man gange m/s med en faktor på 3,6. Det betyr at 15 m/s tilsvarer over 50 km/t. Vind på 20 m/s tilsvarer over 70 km/t og en vindstyrke på 30 m/s tilsvarer nesten 110 km/t. For å bruke de meteorologiske betegnelsene så begynner stiv kuling ved 15 m/s, full storm ved 25 m/s og orkan ved 33 m/s.

Børge Ousland har tidligere uttalt at han gjerne har en grense ved vindstyrke omkring 14 m/s for å velge å ligge stille. Vi deler absolutt holdningen til Børge og vurderer at når vinden øker opp i stiv kuling så har vi mer nytte av å ligge stille i teltet enn å bevege oss ute. Det koster så pass mye krefter å forflytte seg at kostnaden fort blir større enn gevinsten.

På dagene med de kraftigste vindstyrkene la vi oss rett bak veggen til fangsthytten på Nordre Bolleneset. Hytten var ubeboelig, men godt nedføket bak en snøskavl slik at vi regnet med den sto støtt. Vi la teltet kloss opp i lesiden av hytten slik at det ble som en forlengelse av hytten for at det ikke skulle samlet seg en stor skavl over teltet, men heller bakenfor det. Hundene forankret vi fra hyttehjørne og litt skrått utover, slik at de heller ikke så lett skulle bli begravet i en av fokkskavlene som ofte oppstår bak en eller annen form for le. Vinden blåste ikke beint på hytten slik at de fire hundene på ene siden av teltet måtte flyttes etter hvert som skavlen vokste. De fire på andre siden av teltet kunne ligge på samme sted hele oppholdet gjennom.

Hva gjør vi så når vi ligger værfast i telt flere dager i strekk? Jo, vi sover, spiser og leser bok. Og vi kvir oss til vi må ut på do for da er gjerne underbuksen full av fokksnø før jobben er halvgjort.

Dagens posisjon for Gisle, Jens og hundene: N78*15,043  E017*08,640

Her er gladmeldingen som tikket inn på sms i dag:
Utmerket dag. Godt føre, arbeidslystne hunder, fikk kjørt en god etappe i dag. Leir i Sassendalen nå. Sur vind ute, men varmt og godt i teltet. Hundene foret, snart er det vår tur. 

Vi håper nå at resten av eventyret blir litt mer Asbjørnsen og Moe og litt mindre Brødrene Grimm 🙂

Planen for kommende uke er å ta seg over til østkysten av Spitsbergen, hovedøya på Svalbard. Dette er ett av områdene vi rapporterte inn til Sysselmannen at vi tenkte som «reserve» dersom turen nordover ikke lot seg gjennomføre.

Fortsett å lese «Østkysten neste»

Det har vært en innholdsrik og krevende tur vi har hatt så langt. Turen er jo planlagt lang tid i forveien og dato for oppreise og nedreise er fastsatt. Så er det bare å utnytte dagene mellom så godt det lar seg gjøre. 

Vær og mer vær

Været har vært styrende for turen så langt. Mye snø gjorde forrige uke krevende, mye vind har gjort denne uken vanskelig. Vi la inn rom for åtte værfastdager på fire uker for denne turen. Nå har vi brukt seks av dem på litt over to uker. Tiden er i ferd med å løpe fra oss.

Lite mat

Vi er nesten tom for mat. Vinden har gjort «vår» fjord utilgjengelig fra nabofjorden mot øst. Snømangel i tverrdaler og pass hindrer både hundeslede og skuter. Depotkjøreren vår når ikke oss, og vi når ikke ham.
Vi er nå tre dager etter planlagt etterforsyning og må tilpasse oss situasjonen. Vi har bestilt båtskyss tilbake til Longyearbyen. Når vinden løyer blir vi plukket opp på iskanten i Dicksonfjorden. Håpet er å få dratt ut på nytt for siste del av turperioden.

Kapp Wijk

I dag er vinden for sterk for henting, det er storm og vel så det i kastene. Vi er værfaste på den gamle fangststasjonen Kapp Wijk. Et spennende sted å tilbringe en dag eller to ufrivillig venting.

Gisle og Jens har nå ligget ved Nordre Bolleneset siden lørdag. Det blåser sterkt, med kast opp mot 35 m/s. Bruker fangshytte som levegg og har stormbarduner på teltet. De har nå sjekket isforholdene og tråkket spor videre mot Nathorst. Nathorst er en smal dal der værmeldingen er alt annet enn god de neste to døgnene. Det skal blåse 20-25 m/s med kast opp mot 40, før det løyer onsdag ettermiddag. Slutten av uken ser langt bedre ut, med kuldegrader, lite vind og lite nedbør. Så vi håper den slår til så gutta og hundene kommer seg videre.

Avslutter med en litt do-humor jeg fikk på melding av Gisle:
Observasjon av ferske bjørnespor gjør oss litt mer skjerpet. Der vi i indre deler av Ekmanfjorden ikke tenkte nevneverdig over å rusle rundt i nærområdet i campen uten våpen, er vi mer forsiktige nå. Å ta med rifle har blitt like naturlig som å ta med dopapir når vi må nødvendige ærend. Og du kikker automatisk 360 grader før du setter deg i hockey. Det kommer helt av seg selv:)

Fra Gisle og Jens Otto:
Det har vært en krevende start på eventyret vårt. Dyp snø og mye overvann har vært tøft for både oss og hundene. Vi har  innsett at vi ikke får besøkt alle de stedene vi ønsket og har tilpasset planer og rute i forhold til dette. Kjedelig, men vi er på tur på Svalbard og har det svært godt. 

Hviledag på Kapp Smith i dag. Hundene får en rolig dag, Jens og jeg tråkker opp spor over Dicksonfjorden. Planen er å følge østsiden av fjorden innover. Vi får skutere med depot som kommer oss i møte i løpet av helgen en gang.

Det er en god del snø og overvann på fjorden her også. Forhåpentligvis minst ytterst mot iskanten. Jeg prøvde et lite stykke i går ettermiddag og der jeg gikk var de flekkvis fra fem til femten cm snø og slush. Såpass kan gå greit,  dypere blir mye mer arbeid. Dessverre har det snødd en del på morgenkvisten i dag, får håpe det ikke har forverret forholdene for mye.

Hytten på Kapp Smith var en nedtur. En gang i tiden har den vært et trivelig og lunt krypinn å komme til, nå tilbyr den ikke i nærheten av komforten vi har i teltet en gang. Det virker ikke som om hyttene under fangststasjonen på Kapp Wijk har vært vedlikeholdt på mange år. Vi har blitt møtt av innslåtte dører og hytter fylt med snø, rot og forfall.

Turen fra Blomesletta i går gikk uten vansker. Vi så en del reinsdyr og viså flere bjørnespor. Det var en spesiell opplevelse å kjøre slede langs strandkanten utover mot kappet. Bølgeskvulp og måkeskrik hører liksom ikke sammen med hund og slede.

Nå har vi en rolig formiddag i teltet i påvente av at snøbygene skal gi seg. Tone-Lise har meldt om litt lettere vær utpå ettermiddagen, så da blir det å tråkke spor. 

Ble litt irritert i dag da telefonen ringte i mens jeg forsøkte å score et par husmorpoeng ved komfyren i Oslo. Irritasjonen gikk fort over til forventning og glede når det sto «Gisle Uren» på displayet:) Stor stas å høre stemmen igjen og ikke bare få halvkryptiske meldinger over satellitt.

Det hørtes ut som det var god stemning til tross for en noe spesiell start på turen.

Meldingen som fulgte i sin helhet:
Bra dag. Har fått beveget oss et brukbart stykke. Midtveis i dag traff vi på tre skuterkjørere fra Ny Ålesund på vei til Pyramiden. Vi fikk deres ferske spor å kjøre i fra Tolmodbukta opp på Blomesletta der vi ligger nå. Vi ser nå rett til fangststasjonen Kapp Wijk på andre siden av fjorden. Vi ser også over Isfjorden inn mot Longyearbyen. Skuterkjørerne returnerte da vi holdt på å slå leir. De meldte om like mye snø og overvann i Dickson som i Ekman. Vi vet dermed hva vi har i vente. Tenker en hviledag i Blomebukta eller på Kapp Smith litt bortenfor. Vi følger skutersporene så langt de går.

Mye rein i området. Sett isbjørnspor på vei fra Tolmodbukta. Skuterkjørerne rapporterte om bjørnespor ved iskanten i Dickson også. Spennende dag i morgen.

Gutta har nå kommet seg til nesten til Tolmodbukta med Anori og Skog i led for første gang. Tolmodbukta er et passende navn etter de siste dagers opplevelser:) Kveldene går med til å lese værmeldinger, pleie såre muskler og sy bukse. Viser seg at håndarbeidsjobben Jens gjorde på båten over til Ekmanfjorden ikke holdt helt mål og meldingen sier at han er glad hans mor ikke kan observere syferdighetene:)

Kommer en lenger oppdatering i morgen kveld, men her er de siste to dagers posisjoner:

For fire dager siden kom første meldingen fra Gisle og Jens Otto fra satelittelefonen de har med:
«Pos:N 78*43,139 E 014*38,245 Båtturen gikk fint. Tung dag m/ mye overvatn. Vassing til anklene i slush. Sleden satt seg fast gang etter gang. Både vi og hundene slitne. Sett mye sel på isen, en fjellrev, godt med rein. Ingen bjørn. Koser oss. G&J «
Telefonen er skrudd på en time hver kveld, og da utveksler vi informasjon i korte setninger. De forteller meg posisjon og hvordan dagen har vært, jeg forteller dem om issituasjonen i området, morgendagens vindstyrke, nedbørsvarsel og temperatur.

Jeg var spent på båtturen over, da den ble utsatt flere ganger pga sterk vind. Ikke sånn littegranne blåst, men 35-40 m/s. Det er litt i meste laget for å frakte gutta og hundene over til Ekmanfjorden, der de ankom onsdag morgen. Jens Otto hadde allerede revnet buksa si og jeg som dame må si jeg undres over at de ikke hadde EN eneste reservebukse i lasten som kom opp i 250 kilo..:) Men heldigvis er ikke verken Gisle eller Jens Otto særlig hjelpeløse og båtturen ble brukt til å teste sysaker og broderiferdigheter.

Vel fremme ved iskanten fikk jeg siste melding med bilder og en opprømt Gisle kunne melde om at de var glade for å kunne kommet seg bort fra sivilisasjonen og starte selve turen, Langsomt på Svalbard.

Været og forholdene var fantastiske når turen skulle vært gjennomført på samme tid i 2020. I år er det slush-snø, varmt, veldig mye åpen driv-is og rett og slett dritseigt føre. Været har vært vårt viktigste tema disse første fire dagene, men gutta støtte på en utfordring til. Ikke en helt uventet en. Løpetid. På alle tispene. Det betyr ukonsentrerte hunder, piping og uling og jamring om natten og den ene meldingen jeg fikk kunne fortelle at teltet trengte lydisolering… 🙂

Tett snø, dårlig sikt, gjennomslag for hundene – de første meldingene gjorde meg litt betenkt. Her har disse to polarfarerne planlagt, jobbet, bygget og trent i flere år for denne turen og så starter det med flyturer fra helvete, full storm og ræva føre. Men til min lettelse skinte det også gjennom i meldingene at de koste seg og at de tok det hele med stoisk ro. Som forventet egentlig. Hundene spiser godt, på tross av løpetidsproblematikken og det er viktig under så tøffe forhold.

Dyreliv

De har foreløpig ikke hatt nærkontakt (eller fjernkontakt) med isbjørn, men sett mye rein, sel og rev. Svalbardreinen er ikke som de reinsdyrene vi har på fastlandet. Den har kortere snute, mer kompakt kropp og er bygget optimalt for polare forhold. Holder på varmen og puster ikke ned mer kald luft enn absolutt nødvendig.

Siste oppdatering – ruteendringer!

«Dagen ok. Har bestemt oss for å legge om ruten betydelig. Vi dropper Hlmströmbreen og Holtedalsfna. Vi går ut fjd igjen og vender mot Dicksonfjd. Derfra tar vi oss over mot Wijdefjd og nordover. Antar bedre føre der. Her har vi ca 40 cm vindføket som akkurat ikke bærer hundene el sleden. Forferdelig slit. Hundene bakser i snø til opp på buken, sleden kjører fast og vi vekselvis dytter, løfter og graver den frem. Vi endrer taktikk og bytter rute. Er tilbake i dalen igjen og forts mot iskanten og rundt neset mot Dickson i morgen. Sender bilder om vi får dekn.»

Det betyr at hele opprinnelig rute er skrotet og den siste posisjonen de sendte er tilbake ved iskanten.

Videre oppdateringer

Videre oppdateringer gjøres her på bloggen og videreformidles på sosiale medier. Dette fordi noen av de som virkelig fortjener å følge disse gutta er ikke på Facebook. Send gjerne linken til de dere vet følger ekstra godt med. Vi får prøve å dra lasset sammen. Ikke like tungt og jævlig som det lasset som nå dras på Svalbard, men det lille lasset her på fastlandet.