Både to- og firbente er kommet hjem. Alle i god behold.

Hundene imponerte nok en gang med å håndtere nye og ukjente ting på en god måte. De har imponert meg noen ganger allerede i løpet av Svalbard-turen vår. Flyreise kan være skummelt nok for en hund, men denne gangen gikk den også helt udramatisk for alle åtte. Verre var det nesten å komme fra luken for spesialbagasje og ut gjennom tollen. Vi har jo hatt gleden av å prøve dette på fire ulike flygninger.

Fra Gisle og Jens i kveld:

Besøkte Mohnbukta, fikk sett mye isfjell, men ikke bjørn. Kjørte ned Königsbergbreen og Hayesbreen til sjøisen.

Fikk kjørt en god runde i Mohn og kikket på isfjell. Virkelig spennende. Kjørte så ut mot Storfjorden og tok opp Usherbreen. Storfjorden er full av drivis og store isfjell som har kalvet av breene her. Imponerende syn, særlig med tanke på at bare 10% er synlig over vann, de resterende 90 er under overflaten. Vi hadde god sikt til Barentsøya og Edgeøya. Det så ut som kjørbar drivis hel fram. Noen store skrugarder og mange gedigne isfjell. Det er nok ikke så enkelt når en er midt ute i det.

Like greit å vende nesen mot vest igjen. Kaldt og sol mye av dagen, nydelig nå i kveld med sol og -21.

Dagens pos N78*117,180 E018*37,022

Vi har hatt noen værfastdager på denne turen. Å ligge værfast vil kort fortalt si at været er så dårlig at det ikke er hensiktsmessig å forflytte seg. I realiteten er det vind som gjør at vi ligger værfast, og da gjerne vind i kombinasjon med snø.

Hvor sterk er egentlig vinden når vi velger å ikke forflytte oss? Dette vil variere litt, sterk vind med god sikt er lettere å håndtere enn sterk vind med tette snøbyger. Det er også stor forskjell på hva vi kan klare å bevege oss i og hva vi opplever som hensiktsmessig å bevege oss i. Er vi på vei til en hytte eller en sikker leirplass er det også mer fornuftig å pushe grensen litt, enn om vi må etablere en teltleir på ukjent grunn.

Vindstyrke oppgis ofte i meter pr sekund (m/s) som er en enhet de fleste ikke har helt forståelse for. Vi har ikke målt vindstyrken på de verste dagene, men værmeldingene for områdene vi har vært i har varslet vedvarende vindstyrker på godt over 20 m/s enkelte dager. Dette i kombinasjon med tidvise vindkast som kan være betydelig sterkere, gjerne opp i og over 35 m/s. De kraftigste kastene var meldt å kunne komme opp i omkring 40 m/s. Dette er livsfarlig mye vind, også om man ligger stille i teltet. 

For å omgjøre vindstyrken til km/t må man gange m/s med en faktor på 3,6. Det betyr at 15 m/s tilsvarer over 50 km/t. Vind på 20 m/s tilsvarer over 70 km/t og en vindstyrke på 30 m/s tilsvarer nesten 110 km/t. For å bruke de meteorologiske betegnelsene så begynner stiv kuling ved 15 m/s, full storm ved 25 m/s og orkan ved 33 m/s.

Børge Ousland har tidligere uttalt at han gjerne har en grense ved vindstyrke omkring 14 m/s for å velge å ligge stille. Vi deler absolutt holdningen til Børge og vurderer at når vinden øker opp i stiv kuling så har vi mer nytte av å ligge stille i teltet enn å bevege oss ute. Det koster så pass mye krefter å forflytte seg at kostnaden fort blir større enn gevinsten.

På dagene med de kraftigste vindstyrkene la vi oss rett bak veggen til fangsthytten på Nordre Bolleneset. Hytten var ubeboelig, men godt nedføket bak en snøskavl slik at vi regnet med den sto støtt. Vi la teltet kloss opp i lesiden av hytten slik at det ble som en forlengelse av hytten for at det ikke skulle samlet seg en stor skavl over teltet, men heller bakenfor det. Hundene forankret vi fra hyttehjørne og litt skrått utover, slik at de heller ikke så lett skulle bli begravet i en av fokkskavlene som ofte oppstår bak en eller annen form for le. Vinden blåste ikke beint på hytten slik at de fire hundene på ene siden av teltet måtte flyttes etter hvert som skavlen vokste. De fire på andre siden av teltet kunne ligge på samme sted hele oppholdet gjennom.

Hva gjør vi så når vi ligger værfast i telt flere dager i strekk? Jo, vi sover, spiser og leser bok. Og vi kvir oss til vi må ut på do for da er gjerne underbuksen full av fokksnø før jobben er halvgjort.

Dagens posisjon for Gisle, Jens og hundene: N78*15,043  E017*08,640

Her er gladmeldingen som tikket inn på sms i dag:
Utmerket dag. Godt føre, arbeidslystne hunder, fikk kjørt en god etappe i dag. Leir i Sassendalen nå. Sur vind ute, men varmt og godt i teltet. Hundene foret, snart er det vår tur. 

Vi håper nå at resten av eventyret blir litt mer Asbjørnsen og Moe og litt mindre Brødrene Grimm 🙂

Planen for kommende uke er å ta seg over til østkysten av Spitsbergen, hovedøya på Svalbard. Dette er ett av områdene vi rapporterte inn til Sysselmannen at vi tenkte som «reserve» dersom turen nordover ikke lot seg gjennomføre.

Det har vært en innholdsrik og krevende tur vi har hatt så langt. Turen er jo planlagt lang tid i forveien og dato for oppreise og nedreise er fastsatt. Så er det bare å utnytte dagene mellom så godt det lar seg gjøre. 

Vær og mer vær

Været har vært styrende for turen så langt. Mye snø gjorde forrige uke krevende, mye vind har gjort denne uken vanskelig. Vi la inn rom for åtte værfastdager på fire uker for denne turen. Nå har vi brukt seks av dem på litt over to uker. Tiden er i ferd med å løpe fra oss.

Lite mat

Vi er nesten tom for mat. Vinden har gjort «vår» fjord utilgjengelig fra nabofjorden mot øst. Snømangel i tverrdaler og pass hindrer både hundeslede og skuter. Depotkjøreren vår når ikke oss, og vi når ikke ham.
Vi er nå tre dager etter planlagt etterforsyning og må tilpasse oss situasjonen. Vi har bestilt båtskyss tilbake til Longyearbyen. Når vinden løyer blir vi plukket opp på iskanten i Dicksonfjorden. Håpet er å få dratt ut på nytt for siste del av turperioden.

Kapp Wijk

I dag er vinden for sterk for henting, det er storm og vel så det i kastene. Vi er værfaste på den gamle fangststasjonen Kapp Wijk. Et spennende sted å tilbringe en dag eller to ufrivillig venting.

Gisle og Jens har nå ligget ved Nordre Bolleneset siden lørdag. Det blåser sterkt, med kast opp mot 35 m/s. Bruker fangshytte som levegg og har stormbarduner på teltet. De har nå sjekket isforholdene og tråkket spor videre mot Nathorst. Nathorst er en smal dal der værmeldingen er alt annet enn god de neste to døgnene. Det skal blåse 20-25 m/s med kast opp mot 40, før det løyer onsdag ettermiddag. Slutten av uken ser langt bedre ut, med kuldegrader, lite vind og lite nedbør. Så vi håper den slår til så gutta og hundene kommer seg videre.

Avslutter med en litt do-humor jeg fikk på melding av Gisle:
Observasjon av ferske bjørnespor gjør oss litt mer skjerpet. Der vi i indre deler av Ekmanfjorden ikke tenkte nevneverdig over å rusle rundt i nærområdet i campen uten våpen, er vi mer forsiktige nå. Å ta med rifle har blitt like naturlig som å ta med dopapir når vi må nødvendige ærend. Og du kikker automatisk 360 grader før du setter deg i hockey. Det kommer helt av seg selv:)

Fra Gisle og Jens Otto:
Det har vært en krevende start på eventyret vårt. Dyp snø og mye overvann har vært tøft for både oss og hundene. Vi har  innsett at vi ikke får besøkt alle de stedene vi ønsket og har tilpasset planer og rute i forhold til dette. Kjedelig, men vi er på tur på Svalbard og har det svært godt. 

Hviledag på Kapp Smith i dag. Hundene får en rolig dag, Jens og jeg tråkker opp spor over Dicksonfjorden. Planen er å følge østsiden av fjorden innover. Vi får skutere med depot som kommer oss i møte i løpet av helgen en gang.

Det er en god del snø og overvann på fjorden her også. Forhåpentligvis minst ytterst mot iskanten. Jeg prøvde et lite stykke i går ettermiddag og der jeg gikk var de flekkvis fra fem til femten cm snø og slush. Såpass kan gå greit,  dypere blir mye mer arbeid. Dessverre har det snødd en del på morgenkvisten i dag, får håpe det ikke har forverret forholdene for mye.

Hytten på Kapp Smith var en nedtur. En gang i tiden har den vært et trivelig og lunt krypinn å komme til, nå tilbyr den ikke i nærheten av komforten vi har i teltet en gang. Det virker ikke som om hyttene under fangststasjonen på Kapp Wijk har vært vedlikeholdt på mange år. Vi har blitt møtt av innslåtte dører og hytter fylt med snø, rot og forfall.

Turen fra Blomesletta i går gikk uten vansker. Vi så en del reinsdyr og viså flere bjørnespor. Det var en spesiell opplevelse å kjøre slede langs strandkanten utover mot kappet. Bølgeskvulp og måkeskrik hører liksom ikke sammen med hund og slede.

Nå har vi en rolig formiddag i teltet i påvente av at snøbygene skal gi seg. Tone-Lise har meldt om litt lettere vær utpå ettermiddagen, så da blir det å tråkke spor.