Hundemat

Hundene trenger virkelig næringsrik mat på denne turen. Det skal store mengder energi til for å gi dem krefter til å trekke den tunge sleden i flere uker i det krevende terrenget vi skal gjennom. Hundene er faktisk selve motoren på turen vår, og de fortjener drivstoff av beste kvalitet. Det kan også bli skikkelig kaldt underveis, eller vi kan få dager med kraftig uvær, begge koster energi enn en solskinnsdag. Vi ønsker også at hundene skal ha humøret på topp under hele ferden, riktig mat er et godt grunnlag for det.

Det å skaffe til veie hundefôr som holder mål er ganske utfordrende. Noe av problemet er at veldig mye av det som selges av fabrikklaget hundefôr, ikke er særlig egnet på langtur. Store andeler av tørfôret inneholder mye vegetabilske råvarer, ikke akkurat det et rovdyr trenger for å yte maksimalt. Råfôr av kjøtt og fisk er mye bedre av kvalitet, men er jo nettopp rått. Det inneholder mye væske og blir alt for tungt til å frakte med seg i de mengdene med fôr vi trenger. Fôr som er frysetørket hadde vært supert, men er så høyt i pris at hundefôret alene da ville stå for rundt halvparten av det totale turbudsjettet vårt.

Løsningen for oss ble å lage hundefôret selv. Vi har rett og slett konstruert vår egen pemmikan, tidligere tiders ekspedisjonsmat for både to- og firbente.

Pemmikan
Pemmikan er opprinnelig et produkt laget av nordamerikanske sletteindianere. Det var primært tiltenkt som matreserve til tider med dårlig jakt, og ble laget av tørket kjøtt, fett og iblant tilsatt tørkete bær eller andre frukter. Kjøttet ble tradisjonelt skåret i tynne strimler eller flak, tørket, og deretter knust til pulveraktig konsistens. Dette kjøttpulveret ble så blandet med smeltet fett og litt tørkete bær. Dette ga en langtidsholdbar svært energirik «kake» til bruk i magre tider når jakten sviktet.

Pemmikan er dermed et relativt enkelt produkt, i hvert fall i teorien; den består av en proteinkilde, en fettkilde, og riktig mengde vitaminer og mineraler. Litt mer komplisert blir det når en skal i gang med det praktiske.

Vår pemmikan tar utgangspunkt i hundenes estimerte daglige energibehov under de forhold vi forventer på turen, ca 4000-5000 kcal/16500-21 000 KJ. Dette energibehovet er dekket av de to energikildene fett og protein, de eneste energikildene et rovdyr som hunder egentlig trenger. Å blande karbohydrater inn i hundefôret er stort sett bortkastet for hundenes del, så dette droppet vi helt.

Ut fra undersøkeløser gjort med fôring av hund vet vi at omkring 1/3 av energien bør komme fra protein. Vi endte dermed opp med en blanding hvor 33 % av energien i fôret kommer fra protein, de øvrige 67 % fra fett. Vi valgte 100 % animalske kilder til fett og protein, fordi dette er det hundemagen er skapt til å fordøye. Vegetabilske ingredienser er i beste fall tyngre for hunden å fordøye, men i mange tilfeller kommer vegetabiler ut som skit i andre enden, fremfor å bli omdannet til energi.

Fett er relativt lett å skaffe på Røros hvor det er eget slakteri, og vår fettkilde ble nyretalg av storfe. Rent fett er rent fett, det inneholder ikke væske. Protein er litt mer kinkig for rått kjøtt eller rå fisk inneholder 70 % eller mer væske, og må tørkes før det kan brukes i pemmikan. Etter å ha vurdert ulike alternativ, landet vi på fiskemel som proteinkilde. Det har relativt høyt proteininnhold, er godt fordøyelig for hunder, produseres i Norge, og er overkommelig i pris.

Forberedelser
For å ha nok mat til selve turen, og for å venne hundene til det nye fôret i forkant, trenger vi nærmere 300 kg ferdig pemmikan. Av råvarer kjøpte vi inn 110 kg nyretalg av storfe, 175 kg fiskemel, og passende mengde vitamin-/mineralpulver beregnet for hund. Innkjøpene var den enkle delen av det å lage pemmikan, selve produksjonen var vi litt mer spent på.

Fiskemel er pulver klart til bruk, og ble levert i 25 kg sekker. Nyretalg ble levert rett fra dyret i rå tilstand og måtte grovmales og smeltes før bruk. Vi fikk lånt en stor kjøttkvern og malte opp 110 kg fett. Dette høres veldig enkelt ut, men det var en stor og langtekkelig jobb.

Produksjon
Vi var tre mann som deltok i produksjonen, og etter litt prøving og feiling fikk vi god flyt i arbeidet. Fettet ble smeltet i en stor kjel, helt oppi en murerbøtte med fiskemel, blandet med mørtelblander og deretter porsjonert ut i frysebeger av plast, før det ble satt til side for å kjølne og stivne.

Inspirert av Monica Kristensen som laget lignende hundemat i forkant av sin ekspedisjon mot Sydpolen i 1986, valgte vi frysebeger i plast for pakking av pemmikanen. Hvert frysebeger rommer 400 gram pemmikan, er lette å håndtere og gode å stable i pappkartonger. Hver pappkartong har akkurat plass til to dager med fôr til våre åtte hunder.

Praktisk fôring
Selve det å fôre med pemmikan er den enkleste sak i verden; et lett trykk på bunnen av hvert frysebeger gjør at pemmikanblokken spretter ut av begeret og inn i munnen på hunden.

På starten av turen vil tispene få to blokker hver om dagen, hannhundene to og en halv blokk. Det gir dem henholdsvis ca 4200 kcal og 5200 kcal pr døgn. Litt avhengig av hvor hardt vi kjører og hvor kaldt det blir, er dette trolig litt i overkant av hva de trenger. Vi synes likevel det er godt å begynne på den sikre siden, så vi ikke risikerer avmagrede hunder tidlig på turen.

Ikke alle hunder har identisk forbrenning, og forskjeller i størrelse og vekt på hundene virker også inn på det reelle behovet. Vi regner derfor med å gjøre individuelle tilpasninger i fôrmengde underveis.

Væskebalansen
I tillegg til å gi hundene nok mat, er det også viktig å passe på væskebalansen. De får svært konsentrert og energirikt fôr som er helt uten væske. Det er også kald og tørr luft, samtidig som det er kald, tørr og trolig hardføket snø i langs store deler av ruten. alle disse tingene tilsier at hundene neppe klarer å snappe i seg nok snø i løpet av dagen til å dekke det egentlige væskebehovet. Vi må derfor gi hundene tilskudd av væske underveis, og måten vi gjør dette på er å lage en «suppe» av smuler av pemmikan, rester av vår egen mat, og lunket vann. Denne serverer vi hundene i en medbragt bøtte som vi bærer fra hund til hund, til alle har fått i seg tilstrekkelig med væske. Dette smaksatte vannet setter de stor pris på og drikker så mye de får lov til.

%d bloggere like this: