Sleden

Skal du på tur i utilgjengelige områder, steder der det kreves nødpeilesender, satellittelefon, søk- og redningsforsikring, samt en utførlig spesifisert søknad for å få lov til å ferdes; da må du være sikker på at utstyret ditt holder mål. Hundelseden er noe av det mest sentrale utstyret du har.

Sleden skal romme alt vi og hundene trenger av utstyr og proviant på turen. I hvert fall nok til å ta oss frem til neste depot. På deler av turen vil det være mellom 250 og 300 kg lass på sleden. Da holder det ikke med en racingslede av aluminium og plast, et styresystem av trinser, og med en utstyrskasse montert på bakskiene. Selv ikke om du henger et Paris-brett på slep bak, er du innafor kravene. Vi snakker nemlig ikke langdistanseløp, men langtur – med ekstra fokus på lang.

Nansenslede
For to særinger som er over middels opptatt av både polarhistorie, utstyr av naturmaterialer, og ikke minst gamle håndverkstradisjoner, var det ganske opplagt. Her snakker vi om treslede av velprøvd historisk modell. Her snakker vi om Nansenslede.

Sleder av denne typen er ikke hyllevare som kan kjøpes over disk. Det finnes ikke lenger noen som produserer slike sleder for salg, så her snakker vi derfor om å bygge sleden selv.

Hvorfor bygge selv?
Det er to hovedårsaker til at vi valgte å bygge sleden selv. Den ene er at det ikke er noen sledeprodusenter som lager slike sleder i dag. Vi kunne sikkert fått spesialbestilt en slede hos en eller annen sledeprodusent, men sjansene er store for at forståelsen for sledetypen og nøyaktigheten i arbeidet, ikke ville vært stor nok. Da ville heller ikke kvaliteten på den ferdige sleden vært høy nok til at vi ville blitt fornøyd. Prisen ville sikkert vært temmelig stiv i tillegg.

Den andre årsaken er rett og slett at om vi lager sleden selv, så er vi også langt bedre i stand til å reparere den underveis om noe skulle bli ødelagt på den. Det kan være avgjørende for om turen vår blir vellykket eller en fiasko.

Hva bygger vi av?
Sleden vår er bygget i ask. Dette er det norske treslag som kommer best ut i alle tekniske tester av både styrke og seighet, og er det treslaget som tåler absolutt best de belastningene en slede som vår vil utsettes for.

To store askestokker ble hentet på Nordmøre, kjørt til Røros og kappet opp i 3″ plank. Etter to års lufttørking var materialene klare til bruk.

Med utgangspunkt i to mindre Nansensleder Gisle hadde restaurert tidligere, laget han måleskjema for den nye sleden. Den nye sleden skulle være både bredere, lengre og høyere enn originalene. I løpet av fire intensive langhelger og et betydelig antall kveldstimer omgjorde vi så et par grove askeplank til en nydelig hundeslede.

Arbeidet med sleden har vært en blanding av både maskinarbeid og håndarbeid. Gisle har et svært godt utstyrt hobbyverksted, med både bordsirkelsag, avretter- og dimensjonshøvel, båndsag, søylebor, og fresebord, i tillegg til et rikt utvalg skarpslipt håndverktøy. Alle disse maskinene har vært brukt i byggeprosessen, men det er likevel håndarbeid og det skarpslipe håndverktøyet som har preget sledebyggingen mest.

Så godt som alle delene er ferdigstilt for hånd, både fordi tilpasninger har vært nødvendig, men også fordi en hundeslede er et så pass spesielt produkt at håndverk må til. Om nøyaktigheten ikke er høy nok, blir heller ikke resultatet godt nok. Vi har derfor operert med mål i millimeter, ikke centimeter, og mantraet har hele tiden vært; en millimeter kan også deles i 10.

En del av prosessen har også vært å gjøre seg kjent med gamle håndverksteknikker som ble brukt i sledebygging tidligere. Før plast og aluminium ble vanlig å bruke. Dampbøying er en av de spennende teknikkene vi har benyttet oss av.

Målet var også at sleden ikke bare skulle være solid, men også pen å se på. Surringen av sleden er derfor også en langtekkelig prosess, både det å få surringene sterke nok, og samtidig rene og ryddige å se på. Særlig de 12 godt synlige surringene mellom ribbe og drager var krevende å få til på en pen måte. Disse er omfattende og avsluttes med en dekorativ «knopp» på toppen.

Her er tre filmer av de ulike surringene på sleden. Det er ikke noe galt med PC’en, telefonen eller nettbrettet ditt, hastigheten er jekket opp for at det ikke skal være langdrygt å se på.

Den ferdige sleden ble et imponerende syn. Den fremsto som enda større og mer imponerende enn vi hadde klart å se for oss på planleggingsstadiet. Vi måtte rett og slett stryke og klappe på den ganske ærbødig og lenge, før vi bar den ut på gårdsplassen til fotografering.

Nøyaktig oppmåling viser at sleden er totalt 360 cm lang, 70 cm bred, og har lasteplan som er 26 cm over bakken. Selve sleden, uten styrebøyle og bremse veier omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide enkelte av dem det tredobbelte. Dette viser at vår slede er dimensjonert nesten nøyaktig som sledene som klarte turen til Sydpolen og tilbake i 1911. Historisk sett er vi innafor i det minste.

Med styrebøyle, bremse og rigging veier sleden oppunder 40 kg, hele 10 kg lettere enn Gisle estimerte før byggingen tok til. Det betyr 10 kg mer nyttelast på turen.

%d bloggere like this: