Norge på langsomt

Ikke siden 2010 har det vært like mye havis rundt Svalbard, som denne vinteren.

Vinter, snø og is er selve forutsetningen for en vellykket sledetur på Svalbard. Man skulle kanskje ikke tro at dette var noe problem på Svalbard, med sin nordlige beliggenhet og sitt arktiske klima, men virkeligheten er dessverre en sørgelig annen. Svalbard er faktisk et av de områdene i Arktis som rammes først når jordens gjennomsnittstemperatur øker.

Det har gjennom flere tiår blitt gradvis mildere vintre, høyere havtemperatur og mindre is på fjordene på Svalbard. Enkelte år har det nesten ikke lagt is på en eneste fjord på hele Svalbard. Dette har negative følger for både isbjørn, sel og andre arter som er avhengige av isen for å jakte eller yngle. Selvfølgelig har det vært kraftige svingninger fra år til år, men kurven har likevel vært jevnt stigende. Årsaken til temperaturstigningen skal jeg ikke gå inn på, men at den pågår er et faktum.

Jeg har fulgt nøye med på issituasjonen på Svalbard i nærmere 20 år, for lysten til å dra på langtur har jeg hatt lenge. Jeg har sett etter mønstre, sammenhenger med ulike vær-fenomen og mye annet. Som lekmann har jeg ikke verken hatt kunnskap eller algoritmer til å se helheten godt nok. Men en ting har jeg observert, og det er at når vi har en rævva mild og forblåst vinter på fastlandet, da pleier det å være en kald og fin vinter på Svalbard.

I år har vi heldigvis (beklager til alle dere som ikke skal til Svalbard) en slik rævva vinter her på fastlandet, og jaggu ser det ikke ut til å bli en fantastisk vinter på Svalbard. Svalbardposten melder faktisk at vi må helt tilbake til 2010, siden det vært like mye hav-is rundt Svalbard, som det er akkurat denne vinteren. For Jens og meg er jo dette en fantastisk god nyhet, for det muliggjør at vi kan bevege oss over og langs fjorder vi ellers ikke kunne ha besøkt. En drømmesituasjon rett og slett.

Så ja, det er absolutt lov å ha litt flaks.