Norge på langsomt

Blant inuittene i Nord-Canada kalles det sanirujaaq, her i Norge omtales de gjerne som eskimokrok. Jeg foretrekker heller det litt mer politisk korrekte navnet inuitkrok.

Uansett navn, så er denne lille pinnen helt genial. Det er en svært enkel, solid og nesten ufeilbarlig måte å koble hunden til trekklinen på. Moderne stål, bronse og messingkroker er alle utsatt for å fryse om de får rim, is eller snø i seg, og da får du ikke åpnet dem. Kroken må gjerne tines i hånden før den kan åpnes, noe som er upraktisk og faktisk veldig ubehagelig om det er kaldt nok.

Inuitkroker av denne typen er selvfølgelig å få kjøpt ferdigproduserte som rektangulære plastbiter, men jeg foretrekker å lage dem selv. Opprinnelig var inuittenes sanirujaaq laget av materialer som hvalrosstann, gevir, eller bein; våre er laget av rester fra plastbelegget vi har under sledeskiene.  

Det moderne materialet til tross, har jeg valgt å gi krokene en tradisjonell halvmåneformet utforming, slik kroker som dette trolig har hatt i tusener av år. Denne utformingen er selvfølgelig vakker, men valget er ikke kun estetisk, for under bruk er faktisk disse halvmåneformete merkbart lettere å tre inn og ut av løkken på trekklinen enn de som er helt rektangulære. Særlig når vi har tjukke votter på hendene, og tauverket kanskje er stivt og isete i tillegg. Det å kunne beholde vottene på er noe vi virkelig vil verdsette på en iskald Svalbard-dag, hvor noe av det viktigste vi gjør er å unngå forfrysninger ved alt slikt håndarbeid.

Om noen skulle lure på dimensjoner, så er mine inuitkroker ca 10 cm lange. Den ytre kurven er tegnet opp ved hjelp av bunnen av et tre-liters malingspann, de indre kurvene er tegnet opp etter sliperondellen på drillen min.