Dypeste bassen i klassen

En ulekonsert på kvelden hører med når en er på tur med grønlandsunder. Ofte kommer den en halvtimes tid etter fôring, i det vi er i ferd med å krype ned i soveposene våre. En stemningsfull urgammel sang, sunget i et toneleie som gir gåsehud. Den starter gjerne enstemt, blir raskt flerstemt og kan iblant avsluttes brått, alle hundene på en gang. Som om noen skulle ha klippet lyden av med en saks.

Det er ingen selvfølge å kunne skjelne de ulike hundene fra hverandre i en slik fellessang. Men en av hundene våre skiller tydelig fra alle de andre, Branoq.

Han har kanskje den dypeste røsten jeg noen gang har hørt hos en hund. Selv i Bolterdalen utenfor Longyearbyen, blant de vel 30 hundene i hundegården vi bodde ved, i tillegg til de hundretalls hundene i de omkringliggende turistkjøringslkennlene. En kar skilte seg ut fra alle. 

Branoq – dypeste bassen i klassen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: