Norge på langsomt

For fire dager siden kom første meldingen fra Gisle og Jens Otto fra satelittelefonen de har med:
«Pos:N 78*43,139 E 014*38,245 Båtturen gikk fint. Tung dag m/ mye overvatn. Vassing til anklene i slush. Sleden satt seg fast gang etter gang. Både vi og hundene slitne. Sett mye sel på isen, en fjellrev, godt med rein. Ingen bjørn. Koser oss. G&J «
Telefonen er skrudd på en time hver kveld, og da utveksler vi informasjon i korte setninger. De forteller meg posisjon og hvordan dagen har vært, jeg forteller dem om issituasjonen i området, morgendagens vindstyrke, nedbørsvarsel og temperatur.

Jeg var spent på båtturen over, da den ble utsatt flere ganger pga sterk vind. Ikke sånn littegranne blåst, men 35-40 m/s. Det er litt i meste laget for å frakte gutta og hundene over til Ekmanfjorden, der de ankom onsdag morgen. Jens Otto hadde allerede revnet buksa si og jeg som dame må si jeg undres over at de ikke hadde EN eneste reservebukse i lasten som kom opp i 250 kilo..:) Men heldigvis er ikke verken Gisle eller Jens Otto særlig hjelpeløse og båtturen ble brukt til å teste sysaker og broderiferdigheter.

Vel fremme ved iskanten fikk jeg siste melding med bilder og en opprømt Gisle kunne melde om at de var glade for å kunne kommet seg bort fra sivilisasjonen og starte selve turen, Langsomt på Svalbard.

Været og forholdene var fantastiske når turen skulle vært gjennomført på samme tid i 2020. I år er det slush-snø, varmt, veldig mye åpen driv-is og rett og slett dritseigt føre. Været har vært vårt viktigste tema disse første fire dagene, men gutta støtte på en utfordring til. Ikke en helt uventet en. Løpetid. På alle tispene. Det betyr ukonsentrerte hunder, piping og uling og jamring om natten og den ene meldingen jeg fikk kunne fortelle at teltet trengte lydisolering… 🙂

Tett snø, dårlig sikt, gjennomslag for hundene – de første meldingene gjorde meg litt betenkt. Her har disse to polarfarerne planlagt, jobbet, bygget og trent i flere år for denne turen og så starter det med flyturer fra helvete, full storm og ræva føre. Men til min lettelse skinte det også gjennom i meldingene at de koste seg og at de tok det hele med stoisk ro. Som forventet egentlig. Hundene spiser godt, på tross av løpetidsproblematikken og det er viktig under så tøffe forhold.

Dyreliv

De har foreløpig ikke hatt nærkontakt (eller fjernkontakt) med isbjørn, men sett mye rein, sel og rev. Svalbardreinen er ikke som de reinsdyrene vi har på fastlandet. Den har kortere snute, mer kompakt kropp og er bygget optimalt for polare forhold. Holder på varmen og puster ikke ned mer kald luft enn absolutt nødvendig.

Siste oppdatering – ruteendringer!

«Dagen ok. Har bestemt oss for å legge om ruten betydelig. Vi dropper Hlmströmbreen og Holtedalsfna. Vi går ut fjd igjen og vender mot Dicksonfjd. Derfra tar vi oss over mot Wijdefjd og nordover. Antar bedre føre der. Her har vi ca 40 cm vindføket som akkurat ikke bærer hundene el sleden. Forferdelig slit. Hundene bakser i snø til opp på buken, sleden kjører fast og vi vekselvis dytter, løfter og graver den frem. Vi endrer taktikk og bytter rute. Er tilbake i dalen igjen og forts mot iskanten og rundt neset mot Dickson i morgen. Sender bilder om vi får dekn.»

Det betyr at hele opprinnelig rute er skrotet og den siste posisjonen de sendte er tilbake ved iskanten.

Videre oppdateringer

Videre oppdateringer gjøres her på bloggen og videreformidles på sosiale medier. Dette fordi noen av de som virkelig fortjener å følge disse gutta er ikke på Facebook. Send gjerne linken til de dere vet følger ekstra godt med. Vi får prøve å dra lasset sammen. Ikke like tungt og jævlig som det lasset som nå dras på Svalbard, men det lille lasset her på fastlandet.