Forfatterarkiver:gisleuren

Det har vært noen kjølige uker her på Røros nå i januar. Temperaturen har i dagevis i strekk lagt mellom -25°C og -30°C. Etter en veldig mild førjulsperiode og romjul ble det en brå oppvåkning på nyåret.

Som polarhundeier får jeg dette spørsmålet sammen med første snøfall hver høst. Underlig kanskje, men svaret er egentlig mer et «tja» enn et «ja». Kanskje nærmere et «nei» egentlig.

Hundene har lagt seg i selen igjen og treningen er i gang!

Jens og jeg må dessverre innse at Langsomt på Svalbard er stoppet av Covid-19. Den verdensomspennende pandemien av dette coronaviruset er alvorlig og lammende for store deler av samfunnet, også for oss privatpersoners reiseatferd.

Å pakke mat og utstyr for fire uker på en 120 x 80 cm Europall, blir faktisk litt som Tetris i 3D. Hver dm3 koster penger, så det gjelder å utnytte plassen maksimalt.

Langsomt på Svalbard will basically be a Norwegian only page, but there is an English article Langsomt på Svalbard (Slowly on Svalbard) published in the online journal The Fan Hitch. This article gives a few facts about Svalbard, and what our journey Langsomt på Svalbard is all about.

Blant inuittene i Nord-Canada kalles det sanirujaaq, her i Norge omtales de gjerne som eskimokrok. Jeg foretrekker heller det litt mer politisk korrekte navnet inuitkrok.

Vi skal krysse noen breer på turen. Forhåpentligvis krysser vi snødekte og sprekkfrie områder, men vi må være forberedt på det motsatte også. Jens og jeg kan sikre oss med moderne breutstyr, men noe sånt finnes ikke for hunder. Til denne turen har vi derfor valgt en type hundesele gjør at hundene også kan sikres.

Å bremse en slede på 200 kg trukket av åtte råsterke hunder er ikke lett. Det er ikke snakk om å stoppe i en utforkjøring, kun om å komme seg mer eller mindre velberget ned bakken.

Ikke siden 2010 har det vært like mye havis rundt Svalbard, som denne vinteren.